Tyrkia
Vi har igjen besøkt landet flere ganger og drar alltid til Kusdasi.
2015
Ingen besøk så langt i år. Situasjonen i landet gjør at vi avventer nytt besøk der.
Vi har nå i mange år besøkt Tyrkia og blitt veldig glade i landet og folket der.
Her er en lenke til Flickr hvor jeg har mengder av bilder fra Tyrkiaturene våre. Tyrkia.
Nå reiser vi ned flere ganger i året og storkoser oss i både i Kuşadası(hvor vi er mest) og andre steder vi besøker. Vi prøver å holde oss vekk fra de mest kjente turistområdene og oppsøker små byer og steder. Sommeren 2012 tok vi også en ekstratur til Tyrkia hvor vi luffet rundt i 14 dager. Da besøkte vi blant annet Kappadokia og ble med på ballongferd der. En fantastsik opplevelse. Bilder fra den turen kan du se her: Kappadokia 2012 og filmen kan du se her: Film fra ballongferden.
2014
Vi besøkte Tyrkia i januar 2014 og tok da en 5-dagers rundtur fra Antalya via Denizli, Aydin, Kusadasi og tilbake via Aydin og Denizli før vi fløy hjem fra Antalya. Neste tur i år blir i august da vi igjen drar til Kusadasi som vanlig. Denne gangen reiser vi faktisk med Nazar, greit å prøve et nytt selskap også.
2013
I år har vi så langt vært her 2 ganger; en gang i mai og en gang i august. Turen i mai ble tilbrakt i Alanya etter å ha tatt en tur med Vingreiser. Veldig bra tur. Vi reiste uspesifisert og fikk et meget bra hotell midt i sentrum. I løpet av den uka tok vi en tur opp i Taurusfjellene og det var en informativ og bra reise.
I august har vi som vanlig holdt til i Kusadasi, men hadde leiebil og dro til Göreme for å fly ballong igjen. Topp 14 dager i alt denne gangen også. Bilder finnes under flickrlenka øverst ellers kan du også følge meg på G+.
2012
Dette året har vi også vært på turer til Tyrkia. I juni var vi hele familien på besøk i Kuşadası (10 stk) og i august dro Stine og jeg tilbake for å ha egen ferie. Da ble det blant annet ballongferd som beskrevet ovenfor.
2011
Første besøk i år var i januar og deretter juni. Siste tur i år var overgangen november og 10 dager inn i desember. Da var vi fire netter i Izmir og prøvde å gjøre oss kjent med gamlebyen der. Vi bodde på hotellet Otel Antikhan.
2010
Vi besøkte Tyrkia i januar 2014 og tok da en 5-dagers rundtur fra Antalya via Denizli, Aydin, Kusadasi og tilbake via Aydin og Denizli før vi fløy hjem fra Antalya. Neste tur i år blir i august da vi igjen drar til Kusadasi som vanlig. Denne gangen reiser vi faktisk med Nazar, greit å prøve et nytt selskap også.
2013
I år har vi så langt vært her 2 ganger; en gang i mai og en gang i august. Turen i mai ble tilbrakt i Alanya etter å ha tatt en tur med Vingreiser. Veldig bra tur. Vi reiste uspesifisert og fikk et meget bra hotell midt i sentrum. I løpet av den uka tok vi en tur opp i Taurusfjellene og det var en informativ og bra reise.
I august har vi som vanlig holdt til i Kusadasi, men hadde leiebil og dro til Göreme for å fly ballong igjen. Topp 14 dager i alt denne gangen også. Bilder finnes under flickrlenka øverst ellers kan du også følge meg på G+.
2012
Dette året har vi også vært på turer til Tyrkia. I juni var vi hele familien på besøk i Kuşadası (10 stk) og i august dro Stine og jeg tilbake for å ha egen ferie. Da ble det blant annet ballongferd som beskrevet ovenfor.
2011
Første besøk i år var i januar og deretter juni. Siste tur i år var overgangen november og 10 dager inn i desember. Da var vi fire netter i Izmir og prøvde å gjøre oss kjent med gamlebyen der. Vi bodde på hotellet Otel Antikhan.
2010
Vi var en liten tur i Denizli i påska og det ble en flott tur.
Nå i august drar vi igjen til Tyrkia og denne gangen til vårt faste sted: AliBabam Hotel i Kuşadası.
2009
Enda en sommer ble tilbrakt i Tyrkia og Kuşadası. Siden vi nå har fått tyrkiske venner her nede blir det til at vi reiser litt rundt for å se andre steder. Denizli har vært besøkt flere ganger og da besøker man også Pamukkale.
2008
Dette ble vår andre sesong i Tyrkia og turen gikk igjen til Kuşadası. Vi stortrives her.
Vi er vel fremme etter en lang dag med reise, men alt gikk utrolig greit. Vi forlot Halden litt over 08:00 og stoppet så vidt innom leiligheten i Oslo for å hente passet mitt før turen gikk videre til Gardermoen. Innsjekking og alt fungerte bra og det var lite trafikk på mandag formiddag der. Vel fremme i München var det bare å vente noen timer på flyet videre til Izmir. Mørket hadde lagt seg da vi landet i Tyrkia, men temperaturen var litt annerledes enn der vi kom fra. Passkontroll og visumkjøp gikk meget fort og endelig kunne vi igjen gå ut i den tyrkiske natten. Vel utenfor ventet et kjent fjes og Cem klemte og ønsket oss velkommen til Tyrkia. Cem er jo også den som driver hotellet og det er ikke dårlig at han selv møter opp for å hente oss. Er det slik som kalles service?
Han hadde skaffet minibuss til oss og all bagasjen og etter vel en times kjøring var vi fremme. På hotellet så alle ut til å være i jobb selvom klokka nærmet seg ett på natta. Vi ble traktert med frukt og drikke og ungene fikk toast. Dette er ikke vanlig service på hotell jeg pleier å bo på. En slik familiebedrift som dette gjør oppholdet til en opplevelse selv om de bare har to stjerner som gradering på hotellet. Luksus betyr ikke alt.
Nå har det blitt tirsdag formiddag og vi har akkurat servert norsk frokost til Cem og betjeningen på hotellet. I fjor da vi var her ønsket de å vite hva vi spiste til frokost så i år tok vi med litt typiske varer man finner på et gjennomsnitts norsk frokostbord. Etter matlysten å dømme smakte det bra for de prøvde alt mulig og det gikk unna. Gøy!
Dagene
har gått her nede og oppholdet har vært flott. Temperaturen har økt
hele tiden og nå mot slutten av oppholdet merker vi stor endring siden
vi kom.
Her finnes en mengde bilder fra ferien.
Dykkersertifikat
I år hadde vi bestemt oss for å dykke igjen, akkurat som i fjor, men denne gangen slo vi til og ble med på kurset som dykkersenteret arrangerte. Fire stykker av oss gjennomførte og fikk lisens. Det yngste barnebarnet mitt, som er 10 år elsker vannet og han hadde også prøvd dykkinga i fjor. I år ble han med på kurset og fikk Junior Open Water Diver sertifikat. Det morsomme var det nest siste havdykket før eksamensdykket hvor Daniel ble så ivrig over å se noen store fikser at han klarte å slå ut sitt eget munnstykke. Helt rolig la han seg over på siden og tok tak i munnstykket, plasserte det i munnen og trykket på membranen for å blåse ut vannet. Det var helt tydelig at all treninga på dette hadde vært vellykket. Instruktøren så det hele og sa etterpå at det beviste at han var mer enn nok skikket til å få sertifikatet. Dykkinga var gøy og nå gleder jeg meg til Padi-sertifikatet kommer i posten slik at jeg kan dykke her hjemme også.
En
dag bestilte vi en 8-seter minibuss og tok en heldagstur til Efesus,
Virgin Mary's House og Sirince. Siden vi var 8 ble dette mye billigere
og bedre for oss. Nå kunne vi dra rundt i eget tempo og sjåføren ventet.
Eneste mangel ved et slikt opplegg var vel guiden, men siden vi har
vært der før så spilte det mindre rolle. I Efesus var det varmt og vi
hadde med oss godt med vann. Området er helt utrolig og det er moro å se
hva de fikk til tidligere. Ruinene som står igjen vitner om en vel
utviklet sivilisasjon. Biblioteket som du ser på bildet vitner jo litt
om størrelsen på en slik institusjon.
Den
siste helga tok vi det med ro og mandag formiddag gikk turen hjemover
igjen. På 14 dager dernede gjorde vi ikke så mye, men til gjengjeld fikk
i allefall jeg en topp ferie med god avslapping. Nå når jeg er tilbake
på kontoret kjennes det deilig å ha hatt de dagene i varmere strøk.
Minnene strømmer lett tilbake når jeg slår opp for å se på bildene fra
turen.
Snart skal vi tilbake igjen!
******************************
Vår første ferie til Tyrkia var sommeren 2007 og det er helt klart at det ikke blir den siste turen dit. Faktisk var Stine der nede to ganger den sommeren, Hun og Rebekka tok en tur sammen og neste tur tok vi to sammen.
Stedet vi besøkte het Kuşadası og vi bodde på AliBabam Hotell.
Tyrkia 2007(skrevet i 2007)
Det er ikke veldig lett å komme til Kuşadası, det går ikke noe fly direkte dit og ingen turistbyråer her hjemme selger reiser dit. Første turen som kona tok gikk via Samos. Hun fløy til Pythagorion, tok bussen til Samos by og deretter ferga over til Kuşadası. Turen var helt ok og den ruta fungerte utmerket. Da vi senere skulle dra ned flere, sønn, svigerdatter og barnebarn ble med, så kunne vi ikke ta den veien da det ikke var noe ledig flysete å få tak i.
Løsningen
ble å fly med Norwegian til Istanbul og så komme seg derifra på en
fornuftig måte. Vi hadde hørt at det skulle være bra med
bussforbindelser i Tyrkia, men vi greide ikke å finne ut av det. Jeg
bestilte i stedet to leiebiler som stod klare da vi landet på Sabiha
Göcken utenfor Istanbul. Vi landet på natta og måtte vente et par timer
til Avis åpnet kontoret sitt, men det gikk bra. Vi fikk to splitter nye
biler som bare hadde rullet fra butikken og hit tror jeg for 18km er
ikke lange turen. Fiat fikk vi og det ble en snodig opplevelse. Jeg
lurer på om de leverer bilene uten støtdempere der nede, for fjæringa
var mykere enn en gammel slådde av en amerkaner og det vugget avgårde.
Kartet viste at vi skulle kjøre ca. 750 km for å komme til Kusadasi!
Trafikk og kjørekultur
Jeg
har hørt mye om mangel på regler i trafikken og at det er farlig å
kjøre bil i Tyrkia og har sett noe av det ved selvsyn da jeg var i
Istanbul på jobb for noen år siden, men da kjørte jeg ikke selv. Nå
derimot var det bare å legge friskt i vei og ikke ta med seg norsk
kjøremønster ut i verden. Heldigvis er jeg vant til å kjøre bil under
ulike himmelstrøk i jobben og har jo fått litt erfaring gjennom åra. Det
viktigste jeg har lært meg er å studere hvordan de andre kjører og
deretter prøve å holde seg til det mønsteret. I Tyrkia er det greit,
fullstendig anarki med noen regler! 
De
kjører fort og kjører forbi hele tiden, men de står ikke på “retten”
sin. Jeg sørget for å legge meg godt ut til høyre hele tiden for du
møtte folk som kjørte forbi på bakketopper og i svinger, men de dro bare
litt over midtlinja. 
Faktisk
kom vi oss til Kuşadası uten problem og skiltinga var heller ikke noe
problem. Et enkelt kart kjøpt i Norge samt litt lesing av skilt
underveis og vi rullet opp foran hotellet litt over 22:00. Vi stoppet
litt underveis for å spise og raste og det gikk utrolig bra i varmen å
kjøre sålangt selv med barn i bilen. De var spente og timene gikk
avgårde uten krangel og sutring. 
Vi
fikk også se en del av Tyrkia som vi ikke ville ha opplevd ved å følge
et reiseselskap. Barnebarna kunne nå få se små landsbyer ute på landet
hvor man levde på en annen måte enn det vi er vant til å se her hjemme.
Her var det høner som sprang i veien og jeg følte meg mange steder
hensatt til hva jeg husker som barn hjemme i Norge da vi hadde
frittgående dyr og bonde var noe du så arbeidet på åkeren hele dagen.
Gamle traktorer og eldre bebyggelse ble plutselig avbrytt av nye moderne
byer og man var tilbake i 2007 igjen.
Gjestfrihet
Gjestfriheten til tyrkerne var utrolig. Vi stoppet for å ta en kopp kaffe og umiddelbart var det to stykker som gikk i gang med å vaske bilen vår. De holdt på å vaske en stor trailer der, men da vi parkerte med støvete bil flyttet de bare sprøyter og såpe over på vår, vasket den og brukte til og med avispapir på rutene for å få de fettfrie. Vel ferdig fortsatte de med traileren igjen. Jeg ville jo gjerne betale for dette, men det var ikke lett. Til slutt fikk jeg snakket med kelneren og lagt igjen noe til de. Senere skulle vi oppdage at på store supermarked var det vanlig at bilen din ble vasket mens du var inne for å handle. Ja det er også en måte å dra kunder til seg på. Underveis så vi masse boder langs veien hvor egentlig alt mulig av mat og varer var til salgs.
Vi
stoppet et sted hvor det var boder med moreller. De smakte meget godt.
Jeg bestilte en kilo til oss og betalte vel antagelig litt for mye, men
det utgjorde ikke mer enn en 10 i norsk valuta. Resultatet var at bonden
selv kom etter oss og vinket, det var kona som stod i boden og solgte,
og vlle ha oss tilbake og inn i haven hans. Der var det masse trær med
moreller. På bildet ser du at han har satt frem stige og holder frem en
gren full av moreller for min kone. Om det var det at vi var turister på
“villspor” midt inne i Tyrkia eller at jeg hadde betalt for mye aner
jeg ikke, men gjestfriheten var enorm, Han dro ned den ene grenen etter
den andre og bød oss flotte store klaser. Vi ble mette. Vi skjønte ikke
et ord og han kunne ikke engelsk, men kroppspråk tar man ikke feil av.
Vi begynte å skjønne at oppholdet skulle bli bra!
Utover kvelden begynte det å mørkne og vi lengtet etter å komme frem. Da vi kom til Izmir så var det en stor b å kjøre gennom og der bommet vi for første gang på skiltinga, men etter en liten rundtur i byen fant vi frem til motorveien som ut av byen sydover i retning Kusadasi. Nå var det bare ca 6 mil igjen.
Stine hadde jo besøkt Kuşadası før og hun var veiviseren da vi kom dit. Slitne parkerte vi utenfor hotellet og jeg ruslet først inn. Sjefen selv, Ali Babam var i resepsjonen og ønsket meg hjertelig velkommen, men så rykket han til og tittet over skulderen min og smilet bredte seg over hele fjeset og han ropte noe på tyrkisk til noen andre lenger inn i hotellet. Resultatet var et 4-5 stykker tittet ut for deretter å gå rett bort til utgangen. De hadde gjenkjent kona mi Stine og da lurte Ali på om jeg var gubben, for først da koblet han etternavnet på bestillingen. Maken til glede over å se igjen en kunde har jeg aldri opplevd og Stine og resten av oss ble mottatt som om vi skulle være kongelige. Jeg lurer virkelig på hvordan hun hadde oppført seg der nede:-)
Sønn og svigerdatter skulle ikke bo på samme hotell for da vi bestilte var det fullt der. Ali Babam var lei seg for det, men ordnet med skyss som kunne kjøre foran for å geleide de til rett hotell. Sa jeg gjestfrihet?
Det tok en stund før vi kom i seng den kvelden. De disket opp med mat og drikke, her skulle ingen legge seg på tom mage nei. Dette er nok det eneste hotellet hvor jeg har blitt lurt på regningen omtrent hver gang jeg skulle betale, og alltid var det i min favør. Regningen var aldri komplett, det hadde vært mye på bordet som ikke stod på regninga. De forlangte ikke at jeg skulle betale heller, de satt det bare på rommet, men jeg syntes det var greit å ha litt oversikt over hva som gikk med og prøvde å holde meg ajour. Prisene var bra, en helaften for Stine og meg med middag, dessert, frukt, vinflaske, flere flasker med vann osv overgikk omtrent aldri 200,- eller ca 40-50YTL. Vi bestilte en del fisk og da måtte vi si i fra en time før så dro sjefen ned til fiskehavna og kom tilbake med fersk fisk. Slikt noe hadde de ikke på kjøla nei. Fisk var mye dyrere enn kjøtt og da kostet middagen litt ekstra.
Prisen på hotellet var heller ikke så avskrekkende, 120,- pr. natt i dobbelrom med frokost!! Stine og jeg betalte altså 1200,- for 10 netter! Det blir billig ferie av slikt. Nå slipper vi også å bestille via nettet lengere og har fått egen avtale med de. Flere ganger i løpet av høsten har vi snakket med de på telefon og når ha vi reservert to dobbeltrom og en leilighet for juni 2008. Man behøver ikke oppsøke andre steder når man har funnet paradis? Sønnen i huset som drev hotellet sammen med faren, han het Cem og er på vår egens sønns alder, fikk veldig bra kontakt med sønn og svigerdattera vår. De har holdt jevnlig kontakt og treffes til sommeren igjen når de drar tilbake sammen med oss.
2009
Enda en sommer ble tilbrakt i Tyrkia og Kuşadası. Siden vi nå har fått tyrkiske venner her nede blir det til at vi reiser litt rundt for å se andre steder. Denizli har vært besøkt flere ganger og da besøker man også Pamukkale.
2008
Dette ble vår andre sesong i Tyrkia og turen gikk igjen til Kuşadası. Vi stortrives her.
Vi er vel fremme etter en lang dag med reise, men alt gikk utrolig greit. Vi forlot Halden litt over 08:00 og stoppet så vidt innom leiligheten i Oslo for å hente passet mitt før turen gikk videre til Gardermoen. Innsjekking og alt fungerte bra og det var lite trafikk på mandag formiddag der. Vel fremme i München var det bare å vente noen timer på flyet videre til Izmir. Mørket hadde lagt seg da vi landet i Tyrkia, men temperaturen var litt annerledes enn der vi kom fra. Passkontroll og visumkjøp gikk meget fort og endelig kunne vi igjen gå ut i den tyrkiske natten. Vel utenfor ventet et kjent fjes og Cem klemte og ønsket oss velkommen til Tyrkia. Cem er jo også den som driver hotellet og det er ikke dårlig at han selv møter opp for å hente oss. Er det slik som kalles service?
Han hadde skaffet minibuss til oss og all bagasjen og etter vel en times kjøring var vi fremme. På hotellet så alle ut til å være i jobb selvom klokka nærmet seg ett på natta. Vi ble traktert med frukt og drikke og ungene fikk toast. Dette er ikke vanlig service på hotell jeg pleier å bo på. En slik familiebedrift som dette gjør oppholdet til en opplevelse selv om de bare har to stjerner som gradering på hotellet. Luksus betyr ikke alt.
Nå har det blitt tirsdag formiddag og vi har akkurat servert norsk frokost til Cem og betjeningen på hotellet. I fjor da vi var her ønsket de å vite hva vi spiste til frokost så i år tok vi med litt typiske varer man finner på et gjennomsnitts norsk frokostbord. Etter matlysten å dømme smakte det bra for de prøvde alt mulig og det gikk unna. Gøy!
- Svømmebassenget på Ali Babam
Her finnes en mengde bilder fra ferien.
Dykkersertifikat
I år hadde vi bestemt oss for å dykke igjen, akkurat som i fjor, men denne gangen slo vi til og ble med på kurset som dykkersenteret arrangerte. Fire stykker av oss gjennomførte og fikk lisens. Det yngste barnebarnet mitt, som er 10 år elsker vannet og han hadde også prøvd dykkinga i fjor. I år ble han med på kurset og fikk Junior Open Water Diver sertifikat. Det morsomme var det nest siste havdykket før eksamensdykket hvor Daniel ble så ivrig over å se noen store fikser at han klarte å slå ut sitt eget munnstykke. Helt rolig la han seg over på siden og tok tak i munnstykket, plasserte det i munnen og trykket på membranen for å blåse ut vannet. Det var helt tydelig at all treninga på dette hadde vært vellykket. Instruktøren så det hele og sa etterpå at det beviste at han var mer enn nok skikket til å få sertifikatet. Dykkinga var gøy og nå gleder jeg meg til Padi-sertifikatet kommer i posten slik at jeg kan dykke her hjemme også.
- Biblioteket i Efesus
- Tett bebyggelse i Sirince
Snart skal vi tilbake igjen!
******************************
Vår første ferie til Tyrkia var sommeren 2007 og det er helt klart at det ikke blir den siste turen dit. Faktisk var Stine der nede to ganger den sommeren, Hun og Rebekka tok en tur sammen og neste tur tok vi to sammen.
Stedet vi besøkte het Kuşadası og vi bodde på AliBabam Hotell.
Tyrkia 2007(skrevet i 2007)
Det er ikke veldig lett å komme til Kuşadası, det går ikke noe fly direkte dit og ingen turistbyråer her hjemme selger reiser dit. Første turen som kona tok gikk via Samos. Hun fløy til Pythagorion, tok bussen til Samos by og deretter ferga over til Kuşadası. Turen var helt ok og den ruta fungerte utmerket. Da vi senere skulle dra ned flere, sønn, svigerdatter og barnebarn ble med, så kunne vi ikke ta den veien da det ikke var noe ledig flysete å få tak i.
Løsningen
ble å fly med Norwegian til Istanbul og så komme seg derifra på en
fornuftig måte. Vi hadde hørt at det skulle være bra med
bussforbindelser i Tyrkia, men vi greide ikke å finne ut av det. Jeg
bestilte i stedet to leiebiler som stod klare da vi landet på Sabiha
Göcken utenfor Istanbul. Vi landet på natta og måtte vente et par timer
til Avis åpnet kontoret sitt, men det gikk bra. Vi fikk to splitter nye
biler som bare hadde rullet fra butikken og hit tror jeg for 18km er
ikke lange turen. Fiat fikk vi og det ble en snodig opplevelse. Jeg
lurer på om de leverer bilene uten støtdempere der nede, for fjæringa
var mykere enn en gammel slådde av en amerkaner og det vugget avgårde.
Kartet viste at vi skulle kjøre ca. 750 km for å komme til Kusadasi! Trafikk og kjørekultur
Jeg
har hørt mye om mangel på regler i trafikken og at det er farlig å
kjøre bil i Tyrkia og har sett noe av det ved selvsyn da jeg var i
Istanbul på jobb for noen år siden, men da kjørte jeg ikke selv. Nå
derimot var det bare å legge friskt i vei og ikke ta med seg norsk
kjøremønster ut i verden. Heldigvis er jeg vant til å kjøre bil under
ulike himmelstrøk i jobben og har jo fått litt erfaring gjennom åra. Det
viktigste jeg har lært meg er å studere hvordan de andre kjører og
deretter prøve å holde seg til det mønsteret. I Tyrkia er det greit,
fullstendig anarki med noen regler! 
De
kjører fort og kjører forbi hele tiden, men de står ikke på “retten”
sin. Jeg sørget for å legge meg godt ut til høyre hele tiden for du
møtte folk som kjørte forbi på bakketopper og i svinger, men de dro bare
litt over midtlinja. Faktisk
kom vi oss til Kuşadası uten problem og skiltinga var heller ikke noe
problem. Et enkelt kart kjøpt i Norge samt litt lesing av skilt
underveis og vi rullet opp foran hotellet litt over 22:00. Vi stoppet
litt underveis for å spise og raste og det gikk utrolig bra i varmen å
kjøre sålangt selv med barn i bilen. De var spente og timene gikk
avgårde uten krangel og sutring. 
Vi
fikk også se en del av Tyrkia som vi ikke ville ha opplevd ved å følge
et reiseselskap. Barnebarna kunne nå få se små landsbyer ute på landet
hvor man levde på en annen måte enn det vi er vant til å se her hjemme.
Her var det høner som sprang i veien og jeg følte meg mange steder
hensatt til hva jeg husker som barn hjemme i Norge da vi hadde
frittgående dyr og bonde var noe du så arbeidet på åkeren hele dagen.
Gamle traktorer og eldre bebyggelse ble plutselig avbrytt av nye moderne
byer og man var tilbake i 2007 igjen.Gjestfrihet
Gjestfriheten til tyrkerne var utrolig. Vi stoppet for å ta en kopp kaffe og umiddelbart var det to stykker som gikk i gang med å vaske bilen vår. De holdt på å vaske en stor trailer der, men da vi parkerte med støvete bil flyttet de bare sprøyter og såpe over på vår, vasket den og brukte til og med avispapir på rutene for å få de fettfrie. Vel ferdig fortsatte de med traileren igjen. Jeg ville jo gjerne betale for dette, men det var ikke lett. Til slutt fikk jeg snakket med kelneren og lagt igjen noe til de. Senere skulle vi oppdage at på store supermarked var det vanlig at bilen din ble vasket mens du var inne for å handle. Ja det er også en måte å dra kunder til seg på. Underveis så vi masse boder langs veien hvor egentlig alt mulig av mat og varer var til salgs.
Vi
stoppet et sted hvor det var boder med moreller. De smakte meget godt.
Jeg bestilte en kilo til oss og betalte vel antagelig litt for mye, men
det utgjorde ikke mer enn en 10 i norsk valuta. Resultatet var at bonden
selv kom etter oss og vinket, det var kona som stod i boden og solgte,
og vlle ha oss tilbake og inn i haven hans. Der var det masse trær med
moreller. På bildet ser du at han har satt frem stige og holder frem en
gren full av moreller for min kone. Om det var det at vi var turister på
“villspor” midt inne i Tyrkia eller at jeg hadde betalt for mye aner
jeg ikke, men gjestfriheten var enorm, Han dro ned den ene grenen etter
den andre og bød oss flotte store klaser. Vi ble mette. Vi skjønte ikke
et ord og han kunne ikke engelsk, men kroppspråk tar man ikke feil av.
Vi begynte å skjønne at oppholdet skulle bli bra!Utover kvelden begynte det å mørkne og vi lengtet etter å komme frem. Da vi kom til Izmir så var det en stor b å kjøre gennom og der bommet vi for første gang på skiltinga, men etter en liten rundtur i byen fant vi frem til motorveien som ut av byen sydover i retning Kusadasi. Nå var det bare ca 6 mil igjen.
Stine hadde jo besøkt Kuşadası før og hun var veiviseren da vi kom dit. Slitne parkerte vi utenfor hotellet og jeg ruslet først inn. Sjefen selv, Ali Babam var i resepsjonen og ønsket meg hjertelig velkommen, men så rykket han til og tittet over skulderen min og smilet bredte seg over hele fjeset og han ropte noe på tyrkisk til noen andre lenger inn i hotellet. Resultatet var et 4-5 stykker tittet ut for deretter å gå rett bort til utgangen. De hadde gjenkjent kona mi Stine og da lurte Ali på om jeg var gubben, for først da koblet han etternavnet på bestillingen. Maken til glede over å se igjen en kunde har jeg aldri opplevd og Stine og resten av oss ble mottatt som om vi skulle være kongelige. Jeg lurer virkelig på hvordan hun hadde oppført seg der nede:-)
Sønn og svigerdatter skulle ikke bo på samme hotell for da vi bestilte var det fullt der. Ali Babam var lei seg for det, men ordnet med skyss som kunne kjøre foran for å geleide de til rett hotell. Sa jeg gjestfrihet?
Det tok en stund før vi kom i seng den kvelden. De disket opp med mat og drikke, her skulle ingen legge seg på tom mage nei. Dette er nok det eneste hotellet hvor jeg har blitt lurt på regningen omtrent hver gang jeg skulle betale, og alltid var det i min favør. Regningen var aldri komplett, det hadde vært mye på bordet som ikke stod på regninga. De forlangte ikke at jeg skulle betale heller, de satt det bare på rommet, men jeg syntes det var greit å ha litt oversikt over hva som gikk med og prøvde å holde meg ajour. Prisene var bra, en helaften for Stine og meg med middag, dessert, frukt, vinflaske, flere flasker med vann osv overgikk omtrent aldri 200,- eller ca 40-50YTL. Vi bestilte en del fisk og da måtte vi si i fra en time før så dro sjefen ned til fiskehavna og kom tilbake med fersk fisk. Slikt noe hadde de ikke på kjøla nei. Fisk var mye dyrere enn kjøtt og da kostet middagen litt ekstra.
Prisen på hotellet var heller ikke så avskrekkende, 120,- pr. natt i dobbelrom med frokost!! Stine og jeg betalte altså 1200,- for 10 netter! Det blir billig ferie av slikt. Nå slipper vi også å bestille via nettet lengere og har fått egen avtale med de. Flere ganger i løpet av høsten har vi snakket med de på telefon og når ha vi reservert to dobbeltrom og en leilighet for juni 2008. Man behøver ikke oppsøke andre steder når man har funnet paradis? Sønnen i huset som drev hotellet sammen med faren, han het Cem og er på vår egens sønns alder, fikk veldig bra kontakt med sønn og svigerdattera vår. De har holdt jevnlig kontakt og treffes til sommeren igjen når de drar tilbake sammen med oss.
Kommentarer
Legg inn en kommentar